Jentene som skulle stelle hjemme

Skandalene vil ingen ende ta for stakkars Jonas. Partikamerat og riksrev Schjøtt’n er nådeløs. Riksrevisjonen har aldri vært borte i noe lignende, uttaler han.

Riksrevisjonen konkluderer med at det er sterkt kritikkverdig at NSM og Justisdepartementet inngikk en ulovlig låneavtale for å finansiere et fremtidig behov for kontorer. Det ble dermed tatt opp lån i strid med grunnloven. Intet mindre. Det gikk altså som med “Mannen som skulle stelle hjemme” i eventyret.

NSM gikk langt utover sine fullmakter, men departementet har heller ikke fulgt situasjonen godt nok opp når det gjelder NSMs flytting og låneavtalen. NSM informerte heller ikke Riksrevisjonen om låneopptaket hverken i møter, uformell dialog eller skriftlig. I møter i 2022 og 2023 opplyste NSM tvert imot til Riksrevisjonen at leie av nye lokaler skulle skje innen NSMs budsjettramme. Departementet ble orientert om låneavtalen 1. november 2023. Det tok likevel halvannen måned før Riksrevisjonen ble informert.

Den åpenbart kjønnskvoterte og følgelig inkompetente kvinnelige NSM-direktøren trakk seg, som kjent, umiddelbart etter at saken ble kjent i fjor høst. Spørsmålet er nå hvilket straffeansvar hun er underlagt. Enda verre, hvilke konsekvenser vil det få for ansvarlig statsråd, en ung dame uten nødvendig ballast og erfaring? Som åpenbart ikke har styring på underliggende etater.

Det stoltenbergske aksiom

Svaret er ingen, altså ingen konsekvenser. For det parlamentariske prinsipp ble, som kjent avskaffet for 13 år siden og erstattet med det “stoltenbergske aksiom” – vi tar ansvar ved å bli sittende.

Hvorfor har man egentlig en Riksrevisjon som ingen hører på likevel. Og slett ikke når det gjelder fiskeripolitikken.

hey

Helgemorgen-kos på NRK

Som like gjerne kan kalles Statens propagandasentral. Dagsrevyen har forlengst forfalt til en komplett uinteressant lapskaus av likt og ulikt. NRKs nyhetsmorgen kunne like gjerne vært kalt NRKs morgenskvalder, der noen programledere høye på seg selv sitter og breier seg. Uflidd. Men det verste er Arne Egil Tønsets Helgemorgen hver søndag. Som er så politisk korrekt at man spyr ut det egg og bacon man nettopp har fortært.

Det er som “iNyheter” skriver: “Av landets eneste fullt statsfinansierte riksmedium, NRK, kunne man vente mer enn sjablonaktige og politisk korrekte klisjeframstillinger av alvorlig samfunnsproblemer, som den sterkt økende ungdomskriminaliteten og volden i grunnskolen. Men denne medie-institusjonen, som i sine vedtekter har som formål å spre opplysning og vederheftig informasjon, er blitt landets viktigste medium for å spre desinformasjon og drive med politisk korrekt tåkelegging av aktuelle samfunnsproblemer og –spørsmål.

Helgemorgen er et viktig NRK-program i den politiske villedningen av publikum. Mye tyder på at dette skyldes journalistisk inkompetanse og mangel på kunnskaper som synes å være svært utbredt i denne statsinstitusjonen. Verre enn inkompetanse vil det være om dette er utslag av en ønsket politikk, blant annet gjennom helgemorgen-koseprat for å hindre at det oppstår ”uheldige tanker og ideer” i befolkningen, som kan rokke ved det rådende, politisk korrekte verdensbildet, som de styrende i dette landet har så kjært og dyrker med heftighet.”

En meget presis og betimelig analyse av Arnt Folgerø.

Med klippekort og Putins Russland

Man har stort sett sluttet å følge den en gang så stolte statskanalen – da den var et kvalitetsmonopol. Og holdt seg med kringkastingssjefer med pondus og status i samfunnet – ikke bare blant bladfykene på Marienlyst. Hva var det forresten hun het igjen? Man slår på, bare hvis man må og Dagsnytt 18 kun hvis innslaget er relevant og interessant, mens Fredrik Solvang stadig er et lyspunkt i mørket.

Og hvorfor lytte til norske middelmådigheter av noen “eksperter”, som for eksempel gudfryktige parkerte oberstløytnanter av noen opperettefigurer, når man har tilgang til verdensekspertisen gjennom kvalitetskanaler. Man trenger ikke gå lenger enn til SVT og Aktuellt.

En førsteamanuensis i offentlig rett er et annet eksempel. Hvorfor innkalles vedkommende hver gang amerikanske politiske forhold skal kommenteres? Finnes det ingen andre USA-eksperter i kongeriket? I det hele tatt, hvorfor har den samme gjengen klippekort på Marienlyst?

Mikrofonstativet som hver dag sender fra våre store lederes gjøren og laden over eteren – akkurat som i Putins Russland.

hey

Forhandlingene som kunne ha gjort slutt på krigen

Hva som foregikk på slagmarken i Ukraina i dagene etter 22. februar 2022, er “well understood”, som Samuel Charap og Sergej Radchenko skriver i “Foreign Affairs” om forhandlingene som kunne ha gjort slutt på Ukraina-krigen nesten før den hadde startet. Hva om er mindre forstått, er det intense diplomatiet som involverte Moskva og Kiev og en rekke andre aktører som kunne ha resultert i en løsning bare uker etter at krigen startet.

De første dagene etter Russlands invasjon, bekreftet Volodymyr Zelenskij at Moskva hadde tatt kontakt for å forhandle fred basert på nøytralitet. De israelske og tyrkiske meglerne bekreftet under forhandlingene at de var nær en avtale allerede i mars 2022, da Russland ville inngå kompromiss om alt annet enn nøytralitet og slutt på NATO-ekspansjonismen.

“Welt am Sonntag” offentliggjør 28. april originaldokumentet fra forhandlingene i en større artikkel.

Istanbul-kommunikeet

“Istanbul-kommunikeet” med en skisse til avtale forelå ultimo mars samme år. Ukrainske og russiske forhandlere under tyrkiske og israelske auspisier gjorde store fremskritt mot en avtale. Men i mai brøt samtalene sammen. Hva hendte? Hvor nær var de? Og hvorfor ble ikke forhandlingene sluttført?

Midt i den russiske aggresjonen hadde partene nesten fullført en avtale som ville ha gjort slutt på krigen og gitt Ukraina multilaterale sikkerhetsgarantier og status som nøytral og etterhvert med EU-medlemskap.

Men Kievs vestlige partnere var motvillig med hensyn til å bli trukket inn i forhandlinger med Moskva og nye forpliktelser overfor Ukraina. Og Volodymyr Zelenskij ble tatt av hybris da Putins krigstog slo feil. Men likevel overrasket Vladimir Putin og Zelenskij alle med sin vilje til å gi konsesjoner for å få slutt på krigen.

Felttoget gikk dårlig for Putin, og forhandlingviljen steg omvendt proporsjonalt med det. Istanbul-kommunikeet, basert på et ukrainsk utkast, ble utarbeidet. Ukraina skulle forbli nøytralt og gi avkall på NATO-medlemskap samt utenlandske militærbaser og personell. Garantistene var Sikkerehtsrådets fem faste medlemmer, Canada, Tyskland, Israel, Italia, Polen og Tyrkia.

Ukrainsk EU-medlemskap

Alle måtte forplikte seg til å komme Ukraina til eventuell unnsetning, med ikke fly-sone, våpenforsyninger og direkte intervensjon. EU-medlemskap ville være en realistisk mulighet. Russland var faktisk villig til å “fasilitere” ukrainsk EU-medlemskap i sterk kontrast til i 2014.

Hvorfor? Vel, Putins blitzkrig hadde slått feil, og hvis han kunne oppnå formålet med krigen gjennom en avtale i stedet – hvorfor ikke? At Ukraina ga avkall på NATO-medlemskap og NATO-styrker på sitt territorium. Kommunikeet forespeiler at partene skulle løse Krim-spørsmålet på fredelig vis i løpet av de neste 15 årene. I motsetning til tidligere russisk mangel på vilje til å diskutere Krims status.

Påstanden om at det var USA og Vesten som tvang Ukraina ut av forhandlingene med Russland, er grunnløs, mener Charap og Radchenko. Holdningen var likevel lunken. Vestens mangel på entusiasme la utvilsomt en demper på ukrainsk interesse for diplomati. Og det er et faktum at statsminister Boris Johnson var i Kiev og rådet ukrainerne til å avslutte forhandlingene, fastslår de.

Fordi Vesten rett og slett var skeptisk til å gi Ukraina sikkerhetsgarantier, forklarer forfatterne. Avtaleutkastet som forelå for to år siden, kan imidlertid peke fremover, fremholder de.

Det mest oppsiktsvekkende med forskningsartikkelen er at den er publisert av FOREIGN AFFAIRS. Heller ikke “Die Welt” er akkurat “Steigan”.

En litt annen fortelling

Et litt annet syn på hvorfor samtalene slo feil, finnes imidlertid også. USA og UK saboterte forhandlingene med fortellingen om at Zelenskj ikke lenger ville støtte samtalene. Var det fordi de så muligheten til å svekke Russland ved å la ukrainerne kjempe? Var det fordi de så at det ville bety slutten på NATO-utvidelsen østover og amerikanernes mål om en unipolær verden under amerikansk hegemoni?

Kanskje vel mye Møllers tran her?

hey

Fred og forsoning

23. april hadde Fredrik Solvang satt norsk engasjementspolitikk i Midt-Østen på dagsordenen. Solvang fikk på prisverdig vis satt UDs “fred- og forsonings”-arbeid i relieff. Mens to av våre mer fremtredende diplomater, nå pensjonerte ambassadører, begge med erfaring fra Midt-Østen, støtte sammen. Det ble en minneverdig forestilling.

Vi drives av vår misjonstradisjon, vi skal jo frelse verden. Men burde vi ikke sette våre nasjonale interesser i førersetet, ikke minst i disse ulvetider, fremfor å spre våre krefter tynt ut over hele verden? Ville ikke det være en god ide? Fremholdt den ene diplomaten. Totalt uenig! smalt det fra hans diplomatiske motdebattant. Nærmest som en refs.

Fred og forsonerne

Og med full tilslutning fra den tilstedeværende professorale statsvitenskapelige forskningselite. Med en bifallende nikkende utenriksminister, naturligvis. Det bistandsindustrielle kompleks, hvori opptatt fred og forsoning, i fri utfoldelse.

For å rettferdiggjøre ressursene til freds- og forsoningsarbeidet og alle de kontaktene det medfører, bragte utenriksministeren for n’te gang til torgs historien om da hans statssekretær her om dagen ringte sin iranske kollega for å høre hvordan det sto til samt gi ham den obligatoriske kjeften. I diplomatiske vendinger, naturligvis. Hvorpå statssekretærens amerikanske kollega hadde slått på tråden for å høre hva iraneren hadde sagt. Det er vel bare her på berget slike røverhistorier går hjem. Akkurat som amerikanerne ikke er i stand til å snakke med folk sjøl. Hva skulle verden gjort uten Norge, liksom?

Kontoret for fred og forsoning i UD har en halv milliard til disposisjon for å bedrive sin hobby verden rundt for skattebetalernes regning. I tillegg kommer selvfølgelig alle tilskuddene til NGOene og forskningsintstitusjonene. Som alt i alt sysselsetter en hel haug med eksperter av “fred og forsonere”.

En Oslo-prosess i grus

En fremtredende statsvitenskapelig professor på Blindern lovpriste norsk engasjementspolitikk siden tidenes morgen, da vi fikk tildelt Nobel, men greide likevel knapt å liste opp en eneste spesifikk suksesshistorie. Selve kronjuvelen, Oslo-prosessen, lå jo for lengst i grus.

Utenriksministeren skal ha ros for ikke slavisk å dilte i ræva på amerikanerne i dagens situasjon i Midt-Østen. Men bakom ligger også engasjementspolitikken. Lille Norge ser selvfølgelig for seg nok en rolle som heltemodig fredsmegler.

Lærer vi aldri? Svaret er nei.

hey

Den verste næringsministeren

Joachim Høegh-Krohn skriver en kronikk i DN, og DN lar ham skrive den slik slike innlegg skal skrives. Uten innpakning i bomull, der en spade kalles en spade og vel så det. Uten å legge fingrene imellom.

Den tidligere Argentum-sjefen har selvfølgelig behov for å si takk for sist, men hans nådeløse karakteristikker av Jan Christian Vestre og mange av hans forgjengere i næingsministerstolen er likevel interessante.

Næringsministere har egentlig ikke så mye de skulle ha sagt hverken i næringslivet eller i regjeringen, en slags statsråd uten portefølje, som Høegh-Krohn påpeker.

Høegh møtte som sjef for det statlige Argentum åtte næringsministere. Blant dem middelhavsfarerne Odd Eriksen, Dag Terje Andersen og Sylvia Brustad, alle Ap.

Ingen middelhavsfarer

Så kom Trond Giske, også Ap, som det kan sies mye om. Men noen middelhavsfarer er han ikke, fastslår Høegh-Krohn. En forkjemper for næringslivet, selv om han verbalt svingte pisken.

Monica Mæland og Torbjørn Røe Isaksen – forkjempere med ekte engasjement. Altså ikke Høyre-folk for ingenting, kan det legges til. Mens Iselin Nybø fra Venstre bare ønsket å være forkjemper.

Besværlige Vestre

Ap-statsråd Vestre – besværlig. For Argentum selvfølgelig meget besværlig, siden han deltok i en mediekampanje mot sitt eget heleide statlige selskap. Men besværlig også blant annet på grunn av høy eierbeskatning og politisk styrte industrisatsinger à la jernverket i Mo i Rana innen havvind og batterifabrikker. Vi vet jo alle hvordan det gikk med Einar Gerhardsen og Kjell Hollers statlige industrisatsinger på 1950- og 60-tallet.

Det siste – stadig nye “jernverk” – må man kunne si seg hjertens enig i. Kanskje den verste næringsministeren noensinne i den verste regjering i manns minne.

En lettvekter av en statsråd, ledet av en Høyre-mann

En regjering som heller ikke greier å sette foten ned for datasentre og spesielt kryptovalutasentre. Den superlette digitaliseringsminister av en lettvekter, Karianne Tung, påstår at det er problematisk å innføre en nasjonal konsesjonsordning for slikt. Men som SVs Lars Haltbrekken fremholder, vi har jo konsesjonsordninger for alt mulig annet.

Så hva er da problemet? Selve problemet er at regjeringen Støre ledes av en liberalist av en Høyre-mann fra Oslo vest.

hey

Brenna & Vestre

Beklager å måtte stille spørsmålet. Men er det en kvalifikasjon i seg selv å ha vært til stede på Utøya den forferdelige julifredagen for 13 år siden? Katastrofen som dagens krigsmann i Brussel, Jens Stoltenberg, satt med det øverste ansvaret for. Et ansvar han tok – ved å bli sittende. Med et servilt pressekorps på slep.

Statsminister Stoltenberg gikk så langt som å nekte sin fagansvarlige, justisminister Knut Storberget, å tre tilbake, noe Storberget ønsket – for ikke selv å komme fremst i skuddlinjen!

Det er ti år siden Stoltenberg stakk av til Brussel. I løpet av de samme ti årene har hans håndgangne mann greid å halvere oppslutningen om partiet. Snart er også hans tid over. Og én av dem som var på Utøya den dagen, kommer til å bli Arbeiderpartiets neste leder. Det ser i alle fall ut til å være planen. Enten det er Jan Christian Vestre eller Tonje Brenna.

Duracellkaniner og tomme tønner

En ordmitraljøse av en hagemøblefabrikant og ei tom tønne fra Jessheim, som også har det stort sett i kjeften, er altså alt Arbeiderpartiet har å by på. Som kjent, tomme tønner ramler mest, som også Dagsavisens kommentator fant ut etter en stortingsdebatt der Brenna hadde deltatt. Kommentatoren var ikke nådig. Mens næringslivet ber om mer handling og mindre prat fra den nye næringsministeren enn hva som kjennetegnet den forrige skvaldrebøtta.

NRKs Tone Sofie Aglen er ikke enig. “Propell, ordmitraljøse og duracellkanin, entusiasme og energi nok til å holde et middels kraftverk gående”, skryter Aglen. Ja, kanskje det er bedre med duracellkaniner enn partikaniner?

For å sette det hele i relieff, Ola Svenneby i Unge Høyre og Simen Velle i Fpu stiller i en helt annen klasse, faktisk unge politikere med substans, enig eller uenig i budskapet.

Vestre-Brenna 1-0

Det er bare å ønske Arbeiderpartiet lykke til! På sin ferd utfor stupet. Partiet er allerede godt i gang under “arbeiderhøvdingen” fra Oslo vest.

Mens Vestre sendes på “statsministerskole” i Helsedepartementet av Støre, akkurat som han selv ble sendt dit av kamerat Stoltenberg. Stillingen er således foreløpig 1-0 til Vestre. Men kampen mellom de to ikke en gang er halvspilt. For Støre blir sittende til han blir kastet i september 2025.

Riksarbeidstjeneste

Problemet for både Brenna og Vestre blir da at ikke bare sitter de i regjeringen Støre, de står i den med begge beina. Som partiets nestledere og ledere av programarbeidet og strategiarbeidet. Altså sterkt medansvarlige for det kommende valgnederlaget.

Og inn kommer da en tidligere Stavanger-ordfører? Kari Nessa Nordtun bør i så fall i god tid før det ha lagt bort ideer hentet fra Axel Stang og “ministeriet” Quisling om en “riksarbeidstjeneste”.

hey

Stjørdal – “Hell Station & God’s Expedition”

Stjørdal er kjent for flere ting, blant annet for et normalt norsk stygt bygdasentrum, på meningsløst vis betegnet som “by”. Men også for at det er vertskap for Trondheim Lufthavn, Værnes. I hvis naboskap ligger “Hell Station & God’s Expedition”.

Og også for at to av nasjonens mer kjente stortingsrepresentanter kommer fra kommunen. De heter Marit Arnstad (Sp) og Ingvild Kjerkol (Ap), hvorav sist nevnte er blitt tvunget av sin sjef til å tre tilbake som helsestatsråd på grunn av akademisk fusk og fanteri – under sine egne ville protester – mens først nevnte har husert i Senterpartiet og stortingsgruppa i en mannsalder.

Man kan lure på om Arnstad er den egentlige sjefen i Senterpartiet, dama fra Skatval står i alle fall frem i Aftenposten og sier hun – og Senterpartiet av alle? – er villig til å ofre norsk politisk kontroll over fossekrafta på EUs og Støre-regjeringens alter. Taktikken, som man lenge har hatt mistanke om, er å behandle EUs fjerde energimarkedspakke stykkevis og delt, rett og slett ved å hakke den opp i biter.

1930 og 1940-45

Første gang tyskerne forsøkte å ta over kontrollen over arvesølvet vårt, var i 1930. Men generaldirektør Axel Aubert i Norsk Hydro slo i bordet og ga klar beskjed om at fossekrafta skulle foredles her hjemme i den kraftforedlende industrien den grønne og billige fossekrafta la grunnlaget for, istedenfor å gi den bort som råvare.

Andre gang tyskerne forsøkte seg, var i årene 1940-45. Vi vet alle hvordan det endte. Det er nok en gang interessant å nevne at Senterpartiet den gang het Bondepartiet, et halvfascistisk parti på 1930-tallet. En artig detalj er at Bjørn Arild Gram, også trønder, er partiets andre forsvarsminister (når man ser bort fra intermessoet Odd Roger Enoksen), den første het Vidkun Quisling.

Frisinnede Venstre

Nå er tyskerne i gang igjen – innen rammen av EU – etter å ha nedlagt hele sin balansekraft. Jonas Gahr Støre er riktignok ikke så ekstrem som nestlederen i dagens grønnspraglede utgave av mellomkrigstidens brunskimlede Frisinnede Venstre, Sveinung Rotevatn, som i Stortingets spørretime beskyldte Støre for å være “senterpartist” når han ikke straks ville hoppe når EUs energikommissær Kadri Simson sa hopp. Men det er likevel ingen tvil om hvor Støre vil. Inn i EU. Og da er innordning under EU gjennom EØS-avtalen på alle felt logisk og nødvendig. Det gjelder å ikke mukke.

Senterpartiets svik

Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum har flere ganger gjort det klart at Sp i regjering ikke under noen omstendighet kan akseptere EUs fjerde energimarkedspakke. Etter Arnstads utspill kan forsikringen ikke anses som annet enn ren bløff. Som det meste av det pratmakeren fra Stange finner det for godt å servere offentligheten. Som eksempelvis også Vedums svik i Ullevål sykehus-saken, kollapsen i opptrappingsplanen for jordbruket og nå sist hans gedigne svik mot kystfiskerne.

Mens Arnstad lar seg lure av energiminister Terje Aasland til først å behandle fornybardirektivet – “ikke så ille”, ifølge Skatval-dama – for dernest å bli påprakket resten av energimarkedspakka bit for bit.

Tenker de mer på EU?

Tenker Støre og Espen Barth Eide mer på EU enn egen befolkning, spør en spaltist fra Otta i Nationen. Svaret er ja.

hey

Matterhorn og Platåfjellet

Mannen fra Hallingskarvet, statsminister Jonas Gahr Støre, befinner seg på toppen av Matterhorn omkring fire og en halv kilometer over havet, mens vi andre befinner oss på Platåfjellet ved Longyearbyen.

Ap-leder Støre satser hele sin politiske fremtid på Matterhorn i Sveits. Bratt opp til den spisse toppen og bratt ned. Bare vent, renten skal snart nokså raskt ned. Og bare vent, gallupen kommer til å gå tilsvarende opp! I en invertert kurve.

Ja, den karen spiller et høyt spill. Den rene fjellklatrer. For det viser seg at Støre likevel ikke befinner seg på toppen av alpene, men på Svalbard. Den som har vært på Platåfjellet (og besøkt SvalSat), vet at når du kjører fra platået, føles det som du kjører rett ned i havet når Humberen runder svingen i 90 grader inn og ned i den stupbratte veien til havet. Uten rekkverk.

High and long

Renten er “high and long”, som Platåfjellet er høyt og flatt, men stup bratt på alle sider.

For Støres og hans finansministers analyse er riv ruskende gal, viser det seg. Inflasjonen og sysselsettingen i USA, istedenfor å gå ned, når stadig nye høyder. Det blir ingen amerikanske rentesenkninger i år. Kronen er på sitt laveste siden før jul, og det er fare for at rentekutt også her på berget forskyves til neste år, ifølge sjeføkonomer.

Og hva sier Ida på Bankplassen? Sette ned renten til beste for norske låneslaver – og Støre? Vel, da svekkes kronen ytterligere, for hvilken idiot plasserer pengene sine i en liten usikker valuta når han kan få langt mer ved å plassere pengene i dollar?

Sette renten opp? For å styrke valutaen, slik at de samme låneslavene billigere kan fly til syden og langtvekkistan. Og den valutainntjenende eksportindustrien får lide?

Det er dette som kalles å befinne seg mellom “the devil and the deep blue sea”. Det spørs om ikke duksen på Ris i Oslo spiller for høyt. Og nå har han – og Vedum’n av alle – i tillegg fått en hel haug med rasende bønder på nakken. Snart følger kystfiskerne på.

En hvit italiener

Det verste av alt er at Ida på Bankplassen – og hun er ikke alene – ikke så dette komme. Renten ble satt opp for lite for sent. Når for mye penger jakter på forholdsmessig for lite varer og tjenester, blir det nødvendigvis inflasjon. Det er barnelærdom. Hovedskurken er en hvit italiener, som deklarerte “whatever it takes”.

hey

Støre viser sitt sanne ansikt

Redaktør Gunnar Stavrum i Nettavisen lovpriser statsminister Jonas Gahr Støre. Ap-lederen lar seg ikke lenger presse utpresse av SV og det reaksjonære Senterpartiet, skriver han opprømt. Meningsmålingene for Støre er fortsatt begredelige, konstaterer redaktøren, og den opplagte kursendringen er som Støre nå gjør, å vende seg mot Høyre og ta opp kampen om lillavelgerne.

Oslo-redaktøren slipper således katta ut av sekken. Støre viser sitt sanne ansikt. Arbeiderpartiet ledes i dag av en Høyre-mann av en rikmann fra Oslo vest. Som bruker sosialdemokratiet til å føre reinspikka Høyre-politikk. En trojansk hest, så å si.

Støre er i full gang. Regjeringen Støre – med Trygve Slagsvold Vedum som løpegutt – går til Høyre og Venstre i jordbruksoppgjøret. Støre tør stikke fingeren i øyet på Sp og SV i landbrukspolitikken fordi de ikke har noe annet sted å gå, ifølge reaksjonens ridder. Regjeringen ønsker likeledes å bli enig med høyresiden om fiskeripolitikken, noe som vil være et svik mot kystsamfunnene.

Zola og Månen

EUs-fjerde energimarkedsdirektiv skal bankes igjennom med Høyres hjelp. All kritikk mot plutokrater, laksebaroner og andre baroner skal forstumme i henhold til Støres dypeste instinkter og hagemøbelfabrikanten som ivrig talsmann for “verdiskaperne” – var det ikke Zola og Månen Johan Falkberget kalte dem?

Redaktør Stavrum tror dette er veien til frelse for Arbeiderpartiet. Det er det ikke. Når Støre heller ikke vil ta strømmen ut av markedet og føre den tilbake til nasjonens infrastruktur, men fortsatt la norske hutrende forbrukere og kraftforedlende industri betale det samme for strøm som høystbydende i det europeiske markedet, er løpet kjørt. Arvesølvet, nasjonens komparative fortrinn, er skuslet bort på EUs alter.

Rett mann på feil sted

Jonas Gahr Støre vil ta med seg det norske sosialdemokratiet i fallet. Masken er falt, og Støres sanne ansikt er kommet for en dag. Det er mye vett, men det er kleint vett, som salig stortingsmann Jon Leirfall pleide å si. Eller for å si det på en annen måte – rett mann på feil sted.

Da Støre var utenriksminister – en høyst normal utenriksminister, en blant mange – hadde man en del å gjøre med det honorære konsulære korps (CC) i kongeriket. Honorære konsuler er, som kjent, godt bemidlete mennesker, gjerne Høyre-folk. For de lønnes ikke. De var opprømt over utenriksminister Støre – ikke fordi han tilhørte Arbeiderpartiet, men fordi han var en av dem! Det er Støre stadig.

hey

Ingen ny dyp fred

-Det kommer ingen ny dyp fred, skriver Ine Eriksen Søreide. Forsvaret må styrkes. Problemet er at det aldri har vært noen dyp fred. Og den freden vil aldri komme, i alle fall ikke her på jord.

-Årene etter Berlinmurens fall i 1989 var preget av stor optimisme. Sovjetunionens oppløsning og slutten på den kalde krigen tok oss inn i en tid preget av dyp fred og fremtidstro. Forventningene var høye til en mer fredelig og demokratisk verden. Derfor startet også mange vestlige land nedbyggingen av eget forsvar. Det gjorde også Norge, påpeker Søreide i et innlegg i “Trønderdebatt”.

Kardemomme by

Nettopp. Det er jo nettopp på bakgrunn av de hårreisende vurderingene og kapitale feilene som ble gjort for 30 år siden med nedbyggingen av vårt territorialforsvar (og oppretting av ekspedisjonskorps for amerikanernes alle hånde kriger rundt om i verden), at vi er der vi er i dag med rådyr gjenoppbygging av forsvaret.

Finnene gjorde ikke den samme feilen, de beholdt kruttet tørt. Fordi de har en realistisk tilnærming til utenrikspolitikken, og det har ikke vi.

Vi tenker mer på verden som Kardemomme by, som styres av kardemommeloven: “Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil”. I det ene øyeblikk består Russland bare av demoniske russere, i det neste øyeblikk er de snille og greie. Hvorfor ikke bare forholde seg til et ubestridelig faktum – det geopolitiske faktum?

Kissinger

Som Henry Kissinger formulerte det på slutten av sitt liv, det moralske imperativ i internasjonal politikk er vel og bra, men det må ikke være “at the heart of your policy”. Der må det realpolitiske imperativ være.

Forsvaret må være uavhengig av de til enhver tid gjeldende sikkerhetspolitiske konjunkturer. Det burde være barnelærdom også for våre sikkerhetspolitikere.

Av det realpolitiske imperativ følger også at å trenge seg inn i det andre makter ser som sin interessesfære, uansett hvordan vi ser på saken – det kalles persepsjon – uvilkårlig fører til en motreaksjon – akkurat som Sovjetunionens ditto i USAs på Cuba for vel 60 år siden. Da var amerikanerne villig til å risikere atomkrig.

Statsmenn og pingler

Forskjellen mellom den gang og nå er at den gang holdt vi oss med statsmenn, som John F. Kennedy, som med sin diplomatiske kløkt reddet situasjonen – i dag holde vi oss bare med pingler.

Men ikke for det, dette så faktisk blant andre Angela Merkel, Nicolas Sarkozy og Jens Stoltenberg (sic) glassklart i Bucuresti for 16 år siden – og George H.W. Bush for 34 år siden – i motsetning til George W. Bush.

hey